Styrk politiet!

Politiet er den institusjonen som, i fredstid i Norge, har voldsmonopol og hovedansvar for å beskytte landets innbyggere. For å kunne gjøre dette, må politiet ha ressurser i form av mannskap, penger og utstyr, samt respekt fra folket, som det skal beskytte.

Skremmende er det da at VG i en undersøkelse avdekker at hver tredje politimann er redd for å dø på jobb, og at 80% har vært utsatt for vold i tjenesten. Hvordan skal politiet beskytte oss når de selv frykter for sitt liv?

Samtidig kan vi lese at politiet har minst tillit i folket. Folket har faktisk mer tillit til barnehager, grunnskolen, helsetjenester og offentlig transport, hvor NSB er inkludert, enn det har til politiet. Og det er jo vel og bra at folket har tillit til disse instansene, men at politiet, vår beskyttelse, har minst? Det skurrer i mine ører.

I tillegg til dette er ikke politiet akkurat seierherrer i statsbudsjettet. Til tross for økt bevilgning, uttaler lederen av Politiets Fellesforbund at det er “lite handlingsrom i statsbudsjettet“, og at en løsning på det stramme budsjettet er å “holde stillinger ledige”. Politiet har allerede svært lite bemanning i distriktene, spesielt i helgene, noe som fører til en nedprioritering av “mindre viktige” saker – og at det ikke er politiressurser i ytre strøk som kan ta seg av f.eks fyllekjøring og vold.

Politimenn skal ikke frykte for sine liv, hverken i tjeneste eller på fritiden; politiet skal ha respekt og tillit i folket, og politiet skal ha nok økonomiske ressurser til å ha tilstrekkelig bemanning i både bygd og by. Dette kan kun oppnås ved en kraftig styrking av politiet. Uten en styrking av politiet vil innbyggernes sikkerhet stå på spill, og det kan – og skal – vi ikke tillate.

Bilde lånt fra Dagbladet

 

Ni av 10 har blitt truet på jobben, mens åtte av 10 sier at de har vært utsatt for vold i tjenesten.

Skyggesiden

av det norske samfunnet. Torbjørn Røe Isaksen på Høyres Landsmøte 2010. Et fantastisk innlegg!

David Cameron

for Prime Minister – Britain’s only hope

Du må ikke sove

I 1937 ga Arnulf Øverland ut diktsamlingen “Den røde front”, som inneholdt det mest kjente diktet hans, Du må ikke sove. Det er nå 73 år siden, men det er fortsatt meget dagsaktuelt:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Leser man dette og samtidig tenker på de krigene og den uretten som foregår i verden, bør man føle seg truffet. Hele diktet finnes her.

Ytringsfrihet

Nå er det karikaturstrid igjen. Mohammed-tegningene-saken er atter en gang i vinden, og nå begynner folk å bli skeptiske til hvorfor ikke flere aviser støttet Kurt Westergaard ved å trykke tegningene. Jeg vil anta at de ikke gjorde det med tanke på de mulige reaksjonene (som kom uansett) fra muslimer rundt omkring.

Personlig har jeg ikke noe behov for å se andre religioners hellige figurer karikert, men har noen lyst å karikere Mohammed, skal de få lov til det. Hvorfor? Fordi vi har noe som kalles ytringsfrihet – og den skal vi stå fast ved.

“I disapprove of what you say,
but I will defend to the death your right to say it.”

- Evelyn Beatrice Hall

Moralsk forfall

En mann gikk en gang ut i media og klaget. Hans far hadde hatt hjemmehjelp av kommunen, og på et eller annet tidspunkt mellom da hjemmehjelpen gikk og neste gang han/hun kom tilbake, hadde faren hans dødd. Mannen som klaget gjorde det fordi faren hans hadde vært død i noen dager før det ble oppdaget. Han lurte på hvorfor ikke kommunen hadde funnet ut om dødsfallet tidligere, og var også sint på kommunen.

En annen mann gikk også ut i media og klaget. Hans mor, som var ganske gammel, hadde en veranda hun likte å sitte på om vinteren med et pledd og lese en bok. Men verandaen hadde snødd ned, og ingen hadde måket den. Mannen var sint på kommunen for at hans mor nå ikke kunne sitte på verandaen fordi den var nedsnødd.

Disse to historiene har en fellesnevner: personene fraskriver seg ansvar. Hvor var mannen hvis far hadde dødd i perioden mellom de dagene hjemmehjelpen var der? Og hvorfor måket ikke mannen verandaen til sin mor selv?

Dette er det jeg sikter til når jeg mener moralsk forfall. Du klager ikke på karakteren du fikk på prøven når du ikke øvde eller fulgte med i timen, ei heller klager du til kommunen for at den ikke oppdaget at din far er død når du selv ikke har vært der og besøkt ham. Det er moralsk forfall i aller ytterste grad, og det er skremmende hvor mye det er av det i dagens norske samfunn.

Barnesider på kongehuset.no

Det norske kongehuset har nå lansert barnesider på nettsidene sine. Det står at sidene “passer nok best for dere som er 10-11 år gamle”, men jeg tror jeg kommer til å bruke dem selv, de er jo fantastiske! Og aldri før har jeg sett kongen sånn som han er i lanseringsfilmen på sidene; jeg må si det rørte meg dypt. Sidene er lansert for at kongehuset skal “tilpasse seg et forandret forhold til folket” (aftenposten), og det synes jeg viser hvor enestående kongen vår er. Forøvrig er jo resten av hjemmesidene også flotte til både egeninteresse og annen bruk.

In your heart, you know he’s right

Vote for Barry Goldwater – a true conservative

Ingen slipper unna

Arbeiderpartiet gikk også i år til valg på slagordet “alle skal med”. Det høres jo bra ut, ikke sant? Alle skal få være med, ingen skal falle utenfor og de som ikke greier å bli med på egenhånd skal få drahjelp. Problemet er at når Arbeiderpartiet sier “alle skal med”, mener de egentlig “alle skal med – ingen slipper unna og det er vi (staten) som skal bestemme”.

Med dette som en del av grunnlaget for regjeringsarbeidet de neste fire år, får vi:

• ikke valgfritt sidemål
• ikke fritt skolevalg
• ikke gratis valg mellom privat og offentlig tilbud
• ikke tilpasset undervisning
• ikke behovsprøvd stipend i stedet for skattefinansierte skolebøker

..og så videre. Vi går inn i fire år det vi fortsatt skal behandles ut fra et uvirkelig gjennomsnitt, der de individuelle forskjellene våre fortsatt skal bli sett bort fra og der friheten vår sakte, men sikkert røves fra oss.

Jeg kan ikke si jeg gleder meg.

En skole for alle?

På Faktor på Nrk1 ble det sendt en dokumentar om to høyt begavede barn som ikke fikk nok utfordringer på skolen. Da de begynte i første klasse kunne de allerede lese, skrive og regne, men siden resten av klassen ikke var på samme nivå som dem, fikk de ingen utfordringer og måtte sitte og vente på at resten av klassen skulle ta dem igjen. Barnas foreldre er i dokumentaren bekymret for at barna kjeder seg på skolen og ikke får utfordringer nok, og setter seg ned med barna hjemme og gir dem mer utfordrende oppgaver, slik at de får utvikle seg videre. De tar også kontakt med en skole for spesielt begavede barn i Danmark fordi det ikke finnes et slikt tilbud i Norge.

I Soria Moria-erklæringen står det følgende:

“En god skole er avgjørende for en god oppvekst og for et solidarisk, demokratisk og produktivt samfunn. Regjeringen vil arbeide for en mangfoldig fellesskole. Hvert menneske er unikt og skal møtes av en skole som forstår og tar vare på deres individuelle ferdigheter og ulike utgangspunkt.

Vi vil bidra til en enda bedre skole og fagopplæring, hvor alle barn og unge lykkes. De fremste kjennetegnene skal være kunnskap og ferdigheter, arbeidsglede og mestring, selvstendighet og fellesskap.”

Etter fire år med dette som plan for den norske skolen, sitter fortsatt de flinkeste elevene på skolen og kjeder seg. De flinkeste elevene må vente på resten av klassen, fordi den nåværende skolemodellen – til tross for ordene ovenfor – ikke tar hensyn til at det i en klasse finnes forskjellige barn med forskjellig utgangspunkt og ferdigheter.

Nå skal den rød-grønne regjeringen sitte i fire nye år. Prioriteten i skolen skal fortsatt være frukt over undervisning og “gratis” lærebøker fremfor flere og bedre lærere. De flinkeste elevene må fortsatt vente på resten av klassen og ikke få utfordringer og muligheter for videre utvikling.

Jeg synes det er skammelig at de flinke elevene ikke får mulighet til å bli flinkere. Jeg synes det er forferdelig at foreldre skal måtte bekymre seg for at barna sine ikke lærer, og jeg synes det er direkte slemt av regjeringen å ikke la enkelte elever få lov å lære noe nytt.

Det er elevene i skolen i dag som skal drive landet i morgen. Det er barna i dokumentaren som er landets fremtid, og de som skal fortsette landets utvikling, og da er det viktig at de får utnytte potensialet sitt.

En god skole er avgjørende for en god oppvekst og for et solidarisk, demokratisk og produktivt

samfunn. Regjeringen vil arbeide for en mangfoldig fellesskole. Hvert menneske er unikt og skal

møtes av en skole som forstår og tar vare på deres individuelle ferdigheter og ulike utgangspunkt.

Vi vil bidra til en enda bedre skole og fagopplæring, hvor alle barn og unge lykkes. De fremste

kjennetegnene skal være kunnskap og ferdigheter, arbeidsglede og mestring, selvstendighet og

fellessk