Språkrådet – en kilde til unyttig viten

Jeg liker Språkrådet. De har flotte nettsider med både korte og enkle oversikter og laaaaange og inngående artikler for de som har litt (en god del) tid til overs. Og ved å gå inn på Fakta om norsk språk -> Ordhistorie, finner man en av de laaaaange og inngående artiklene man må ha litt (en god del) tid til overs for å lese (som riktignok er fra en ENDA lengre og ENDA mer inngående bok, Våre arveord, som har 1142 sider – mer om den her). Noe jeg har. Og Språkrådet briljerer! Jeg har lært noe nytt! Og det er ikke bare nytt, det er MORSOMT. Hvis man synes ordhistorie er morsomt, da. Jeg siterer:

“Bjor

Leter vi etter bjor, finner vi ikke noe slikt oppslagsord. Men på side 1111–1120 står det en Ordliste overbehandlede ord som ikke er egne oppslagord. Der finner vi bjor, med en pil som henviser til oppslagsordet bever. Under det oppslagsordet får vi opplyst at beverer lånt fra middelnedertysk. Vi får også vite at det var den utstrakte handelen med beverskinn som førte til at det nedertyske ordet ble lånt inn i norsk, svensk og dansk, ogbever har derfor nesten helt fortrengt de hjemlige formene som svarer til norrønt bjórr, gammelsvensk biur. Ved siden av bever har nynorsk riktignok bjor, men det er lite brukt, og ellers er disse formene best bevart i stedsnavn som Bjorli i Norge og Bjursjön i Sverige. Det er bare tre gårder i Norge som heter Bjorvatn, og etternavnet Bjorvand (med fordansket sisteledd) stammer ganske sikkert fra én av dem.

Den høytyske formen er Biber, og derfra er det et kort lydlig sprang til engelsk beaver. Fjernere slektninger er russisk bobr (som boken dessverre ikke nevner), litauisk bebrusog bebras og latin fiber. Gammelindisk har babhrúh, som er et adjektiv og betyr ‘rødbrun’. Det hele går tilbake på en urspråklig form *bhe-bhr-u, som opprinnelig betyr ‘brun’, og det er beveren jo. Leser vi helt til slutt, henvises vi til et annet rødbrunt dyr som har den samme indoeuropeiske roten som bever, nemlig bjørn, som på tysk heter Bär og på engelsk bear. På én måte uventet, på en annen måte helt rimelig.”

Kilde: http://sprakrad.no/Politikk-Fakta/Fakta/Ordhistorie/

Jeg fryder meg! Hvem visste vel at Bjorli egentlig er Beverli? Og hvem kan unngå å glede seg over “på én måte uventet, på en annen måte helt rimelig” fra noen som har skrevet en bok om ord, og ikke bare ord, men ordhistorie?

Forøvrig har boken Våre arveord fått en leseranmeldelse fra Solfrid, som lyder som følger:

“Det er en meget vakker bok, den nye etymologiske ordboken som nå foreligger på norsk etter at det har vært temmelig stille fra etymologene i lange tider.
Det beklagelige med denne boken er at den er dyr og at ordtilfanget er ganske skrint: Alle ordene er ord med røtter langt tilbake i norrøn og germansk språkhistorie; men også flere rotnorske ord er utelatt.
Det fine med boken er at artiklene er langt grundigere og mere oppdatert enn de gamle etymologiske ordbøkene våre.”

En VAKKER bok. Det er noe FINT med den. Men den har ikke nok ORD! Fantastisk!

 

Godt jobba

Audi. Lekre biler. Veldig lekre biler. Tidløse biler. Og nå en bil som på fransk heter bæsj. Godt jobba. Virkelig godt jobba. Samtidig kan en kreativ hjerne i Audi ta markedsføringen av bilen i Frankrike til nye høyder. Eller ikke.

Uansett kan man huske på at det fins barn som har verre navn. Vidkun. Apple. Silo(h).

I artikkelen har E24.no vært så snille å komme med en liten (ganske stor, egentlig) faktaboks om andre bilnavnetabber. Og siden de er morsomme, kommer et utvalg her:

• Mazda LaPuta – «hore» på spansk.
• Buick LaCrosse – på Quebec-fransk er dette å mastrubere.
• Chevrolet Nova – fiasko i Sentral og Sør-Amerika, der «no va» betyr «vil ikke/ virker ikke».
• Honda Fitta – Honda valgte i siste liten å markedsføre denne som Jazz utenfor USA.
• AMC Gremlin – en rar bil med masse tekniske problemer, kalt det som kan oversettes som smådjevel eller spøkelse.

Og mens jeg er inne på navn:

Michael McIntyre, trolig en av de morsomste mennene i verden.

Problemet med språk

Her menes språk i flertall. Det er nemlig et stort problem å kunne flere språk. Selv kan jeg tre. Norsk, engelsk og delvis tysk. Jeg kan nok tysk til å forstå det meste kundene snakker om på jobb, men ikke nok til å snakke med dem om det på tysk. Det er problemet.

Som de fleste vet, er ikke tyskerne kløppere i engelsk. Den norske skolen har forstått dette, og lærer derfor unger fra åttende klasse og opp å snakke tysk, i ren, skjær sympati. Men fem år med halvhjertet tysk gir som regel ikke et flytende språk. Så når kundene kommer inn på jobb og lurer på om vi har ditt og datt, og hva denne ditten og datten koster, får jeg trøbbel. Virkelig trøbbel.

Når de kommer inn døra, starter jeg med det vanlige “heihei” i en hyggelig tone og med et smil. “Hallo,” sier de da, på tydelig tysk. Og så begynner det. Kampen om felles forståelse. De prøver seg på en blanding av tysk og engelsk, og jeg prøver å forstå. Når jeg endelig forstår, er spørsmålet hvorvidt jeg skal prøve meg på et tysk svar, eller slå til med good ol’ english. Det ender som oftest opp som en kombinasjon. Engelsk når tysken ikke strekker til, og tysk der det er mulig.

Så hva er problemet? Jo, problemet er at når man tiltaler noen på deres språk, tror de at du KAN det språket. Og da kommer alt jeg ikke forstår OGSÅ på tysk. Så da må jeg spør på engelsk igjen. Og da blir de forvirra. Snakker hun tysk eller engelsk? Er hun stokk dum? Hvorfor kan hun ikke lære seg tysk slik at vi slipper å snakke engelsk?

Det er vanskelig. Virkelig vanskelig. Og jeg får det aldri til. Alltid når det kommer en tysker skal jeg begi meg utpå språkmangfoldet. Jeg kunne latt det være, men med fem år med tysk på baken vil jeg gjerne få utbytte av det. I tillegg er det jo greit å kunne hjelpe kundene som sier “funfteen” og tydelig har problemer med engelsk, er det ikke?

Nå nærmer jazzfestivalen seg med stormskritt, og det kommer til å være flust med tyskere på jobb. Og jeg kommer til å gjøre det samme om og om igjen. Det kommer til å være like knotete hver gang, og tyskerne kommer til å bli like skuffet over at vi “don’t sell briefmarken”.

Been there, done that

Jeg har vært i Berlin. Kort oppsummert var det: vått, kaldt, stort, slitsomt, nedtagget, billig, dyrt, varmt, klamt og sånn halvfantastisk. Ellers ble det masse kluss i København, så vi (klassen min og jeg) endte opp med å lande i Kristiansund halv 11 på kvelden (vi skulle vært i Molde halv ni) og ta drosje til Molde (kr 2500,-, betalt av SAS).

Verdens raskeste bil, Bugatti Veyron – til bare 1,7 millioner euro. Awesome

Norsk språkråd

Som en perfeksjonist som liker å pirke på andres småfeil (i dette tilfellet norsk rettskriving), er det ganske greit at jeg har peiling på det jeg pirker på. Og siden norsk språkråd har en hjemmeside der man finner norske grammatikk- og rettskrivingsregler, korrekte stedsnavn og navn på statsorganer (blant annet), bruker jeg den flittig når bakgrunnskunnskaper for pirking skal opparbeides. I dag er det skriveregler og grammatikk som skal leses. Så satser jeg på at jeg en gang i fremtiden kan si: “Haha; du brukte akutt aksent, ikke cirkumfleks som du burde.”

Visste du forresten at en person som kommer fra Kroken i Telemark kalles en krokunge?

Det burde i det minste være mulig å være konsekvent i bruk av bindestrek.